De siste dagenes diskusjon rundt vikarbyrådirektivet skremmer meg. Mennesker jeg vanligvis ser opp til og respekterer er så farget av sitt syn på vikarbyrådirektivet at de ikke klarer å ta avstand fra et en ung kvinnelig politiker blir kalt hore og pepet av scenen på et LO-arrangement.

Selv prøvde jeg å delta i debatten om direktivet i LO i Bergen og omland sitt representantskapsmøte. Det gjorde jeg av to grunner. Den første, og mest åpenbare, er at jeg er for direktivet og jeg ville prøve å påvirke avgjørelsen. Den andre er at jeg var en av tre i salen som var for, og jeg mener saken er for viktig til å bli banket gjennom uten debatt.

Jeg var sikker på at jeg ville møte motstand for mitt syn, men like sikker var jeg på at jeg ville bli møtt med respekt og saklige argumenter. Slik ble det ikke. En av mine motdebattanter hoppet opp på talerstolen og proklamerte for de hundre tilhørerne at jeg var hjernevasket av Arbeiderpartiet og at det derfor ikke var noe poeng å høre på hva jeg hadde å si. Salen reagerte med applaus. En svært effektiv hersketeknikk, men hva skjedde med den åpne debatten?

Er virkelig vikarbyrådirektivet så viktig at vi er villig til å forlate all fornuft, vanlig folkeskikk og demokratiske prinsipper for å få gjennom vårt syn?

Jeg er for vikarbyrådirektivet fordi jeg mener det kan være med på å skape et tryggere arbeidsliv for hundre tusen vikarer i Norge og fordi jeg mener det vil minske den konkuransefordelen vikarbyråene har på det norske arbeidsmarkedet i dag.

Jeg forventer å bli møtt med respekt for mitt synspunkt. Jeg forventer at motstanderne av direktivet gir meg rom for å delta i debatten på likt grunnlag som dem selv. For dersom den ene siden skal utelates blir det ingen debatt. Da blir fagbevegelsen et hylekor uten demokratisk forankring og uten legitimitet.

Men vitkigst av alt, dersom meningsmotstandere ikke behandles med respekt og blir sjikanert på det groveste, slik tilfellet er med Anette Trettebergstuen, flytter fagbevegelsen seg bort fra en over hundre år lang tradisjon for å bygge videre det sosialdemokratiske samfunnet med basis i brede folkelige debatter med et demokratisk fundament og meningsbrytning basert på gjensidig respekt for at sosialdemokratiet har samme mål, men ofte ulikt syn på virkemidler.